Vet du hvorfor jeg har begynt å pynte CI-ene mine?

Privat foto

Det siste halve året har jeg begynt å pynte CI-ene mine. Det er det flere grunner til. I dag skriver  jeg om to grunner som påvirker hverandre: Stigma og skam. To ubehagelige gjester som kommer på besøk når det er noe vi på en eller annen måte ikke opplever som akseptert og greit. Et besøk eller to kan vi takle, men å la stigma og skam få ta bolig i oss er ikke måten å kunne hvile i seg selv på.

Uansett hvor vi er, hvilken adresse vi har, hvem vi er sammen med, så bor vi alltid sammen med oss selv. Det er god egenomsorg og investering i psykisk helse, å akseptere seg selv som man er. Å pynte mine CI er en av mine måter å fortelle både meg selv og andre på at jeg hiver skam og stigma på dør. De er ikke velkomne hos meg når det gjelder mitt hørselstap. Og inn ønsker jeg mangfold, aksept og annerledeshet hjertelig velkommen. Men det har ikke alltid vært slik. I mange år syntes jeg det var ordentlig flaut at jeg hørte dårlig. Og selv om mange rundt meg visste om hørselstapet mitt, så skulle det absolutt verken synes eller merkes. Det gjorde ikke saken bedre at både reklamen og helsepersonell flagget høyt de «små, nesten usynlige apparatene». En slik markedsføring og holdning dyrker stigma og kommuniserer på sitt vis at «det bør helst ikke synes.» «Det er best å ikke skille seg ut i mengden.» Med den makten reklamen og helsevesenet har, hvordan skal vi da kunne akseptere våre annerledesheter? På ordentlig! For ja! Selvsagt er jeg annerledes. Det er for øvrig du også. Jeg tør påstå at det ikke finnes et menneske på denne jord som ikke er annerledes sine medmennesker.

Min tidligere frykt for å la hørselstapet mitt være synlig for andre, fikk sine konsekvenser som gjorde at jeg begrenset mine muligheter i stor grad. Først da jeg ble virkelig åpen på hørselstapet mitt, både overfor meg selv og andre, ble nye muligheter tilgjengelig for meg. Og jeg kunne forsyne meg mer av livets flotte, smaksrike bord.

Dessverre er det mange hørselshemmede som synes det er flaut å vise at de bruker høretekniske hjelpemidler. Dette får en del uheldige konsekvenser. For er det flaut å vise apparatene, så er det gjerne også flaut å være åpen om hørselstapet sitt. Og hvordan skal omgivelsene da kunne forstå at de må ta kommunikasjonshensyn? For ikke å snakke om: Hva gjør det med deg, din velvære og energi – når du bruker deler av dine dyrebare krefter på å skjule noe så grunnleggende som hørselsfunksjonen din? Kommunikasjon er limet i våre relasjoner. Det er ingrediensen som vi finner i nesten alle rettene på livsbordet.

Å pynte mine CI er en av mine måter å fortelle både meg selv og andre på at jeg hiver skam og stigma på dør.

Tradisjonelt har ikke høreapparater og CI vært spesielt pene å se på akkurat. Heldigvis er det nå kommet valgmuligheter slik at man kan velge fargelekre apparater om man vil, tøffe eller delikate, Eller man kan velge diskre. Akkurat som med briller. Noen liker at brillene blir en del av looken og stilen sin, mens andre ønsker diskre briller. Og det er helt greit. Det som ikke er greit, er når det signaliseres gjennom ulike kanaler at «det bør helst ikke synes». For da sier man samtidig at det ikke er helt akseptert. Og når noe ikke er akseptert, da vokser stigmaet og skammen tar bolig i oss.

Går vi en tid tilbake, så var det stigma og skam knyttet til å bruke briller. “Brilleslange” fikk flere slengt etter seg. Men så kom moten inn i brilleindustrien. Og slik har briller gått fra å bli oppfattet som stigmatiserende hjelpemidler, til å bli selvfølgelige og en del av motebildet. Briller er ikke lenger «bare» et visuelt hjelpemiddel, men noe som næringslivet kapitaliserer. Det markedsføres og reklameres for briller i mange fasonger, farger og stiler. Til sammen fører det til en normalisering rundt bruken. Med normalisering reduseres eller elimineres stigmaet – og da forsvinner gjerne også skammen rundt bruken av hjelpemidlene. Da gir vi gjennom aksept bedre livsbetingelser for muligheter og et smaksrikt bord for alle. Vi lever mer, rett og slett.

Går vi tilbake i tid var det også skambelagt for døve å bruke tegnspråk. Dette er et forferdelig vondt og sårt kapittel i døves historie, og det fikk store, negative konsekvenser på mange områder. Heldigvis er dette i dag endret. Tegnspråk er et relativt stort minoritetsspråk i Norge, og vi som kan tegnspråk er stolte av språket. Absolutt ikke flaue for å bruke språket i det offentlige rom. Og språket får stadig større plass i det allmennsamfunnslige bildet. Men slik har det ikke alltid vært. Vi som kjenner tegnspråkets og døves historie kjenner godt til de store, positive gevinstene for hele samfunnet at stigmaet rundt tegnspråk i stadig større grad er – nettopp – historie. Det er på tide å fjerne stigmaet rundt bruken av hørselstekniske hjelpemidler også.

Jeg har et sterkt ønske og håp om at vi som bruker høretekniske hjelpemidler ikke er flaue over det. Ikke føler skam, eller at vi må skjule det. Nå er det slett ikke alle som gjør det, men i mitt audiopedagogiske arbeid kommer jeg i kontakt og dialog med svært mange hørselshemmede i alle aldere, som føler det slik. Og det har begrensende konsekvenser. Kanskje kan vi gjøre noe med det? Jeg vil hvert fall prøve. Og jeg vet at noen til vil det. Kanskje blir vi mange?

Obs! Bruk aldri lim på apparatene dine. Jeg bruker parykktape til å feste pynten og det fungerer fint uten å skade apparatene.