Er denne tanken nyttig for meg?

Bilde fra 17. mai, hjemme hos oss.

Det er snart 17. mai. Vakre, fargesprakende, høylytte 17. mai. Og jeg minnes nasjonaldagen vi feiret i 2016. En for oss helt annerledes 17. mai enn vanlig, men i andres øyne var nok vår feiring det året mer «normal» enn tidligere år. Alt er relativt.

17. mai er en dag som kan være vanskelig å feire i harmoni med autismeutfordringene til sønnen vår. Vi har derfor i mange tidligere år valgt egne løsninger som ikke innebærer verken tog, korps, folkemengder, hurrarop eller vifting med flagg. Ja, i det hele tatt det meste folk forbinder med denne dagen. Og vi har vært fornøyde med det når vi bare fikk omstilt oss. Vi feiret på andre måter. Selv om det har vært vanskelig for enkelte andre å forstå vårt valg, så har det for oss i familien vært helt riktig.

Helt til 17. mai 2016.

For i 2016 ville gutten vår se på by-toget i byen vår på formiddagen. Og han ville innom skolen sin etterpå for å se hva som skjedde der. Så da gjorde vi det. Vi så på tog, hørte korps, gikk i folkemengder og fikk med oss hurrarop og flagg. Vi stod i pølsekø og iskø, og pølsekø igjen. Å se at det ble en god opplevelse for sønnen vår varmet mammahjertet sånn veldig. Ikke fordi man må gjøre som andre for å ha det bra. Men fordi han fikk oppleve den gode følelsen det er å høre til og ta del i en kulturell begivenhet som er sentral for de fleste i landet vårt.

17. mai er for så vidt en dag jeg personlig også har noe ambivalente følelser for på grunn av utfordringene den gir meg som hørselshemmet. For er det en dag det er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt når du har hørselstap, så er det hvert fall denne dagen! Med alt som skjer på alle kanter, er munnavlesing også en relativt håpløs strategi å støtte seg til. Jeg blir altså veldig kommunikativt sårbar, og føler meg lett utenfor. Vår familiesituasjon med en annerledes organisering av min sønns skolehverdag enn klassens elever, gjør også at jeg ikke har samme relasjon til klassens foreldre, som de andre foreldrene har seg imellom. Jeg har (veldig) lite med dem å gjøre, er sjelden på de samme skolemøtene og har sånn sett lite til felles med dem. Vi kjenner ikke hverandre rett og slett. Kombinasjonen av min sønns organisering av undervisningen og mitt hørselstap utgjør en dobbel utfordring, og bidrar jo ikke til å gjøre det lettere for meg å være en inkludert del av foreldre-fellesskapet når vi en sjelden gang sees. Sånn som på 17. mai.

I slike situasjoner føler jeg meg lett utenfor. Jeg er utenfor det kommunikative og sosiale fellesskapet. Da kan jeg også lett føle meg utilpass, fordi jeg kanskje ikke har noen å sitte eller stå sammen med og snakke med. Og hvis jeg sitter sammen med noen, så kjenner jeg at jeg kommer til kort, for det er så mye støy at jeg ikke klarer å oppfatte hva de sier. Da kan jeg jo heller ikke delta i samtalen. Har du noen gang prøvd å være en interessert, deltagende samtalepartner når du ikke hører hva som blir sagt? Jeg kan fortelle deg at det ikke er enkelt. Å være en deltagende samtalepartner er langt fra det samme som å late som at man deltar i samtalen gjennom noen smil, nikk, “ja-ha”, og “sier du det?”. «Jeg klarer ikke». «Fikser det ikke.» «Jeg får det ikke til.» «Jeg ser dum ut.» Tanker som kommer og tar plass i meg når jeg ikke hører i samtaler jeg liksom skal være en del av. Jeg opplever det hele som ubehagelig og kjenner at det ikke føles bra å være meg der og da.

Men må det være bare slik?

Kan det være at det går an å endre følelsene jeg har når jeg på 17. mai i skolegården føler meg ubekvem, utilpass, feilplassert, utilstrekkelig og sosialt dum fordi jeg ikke deltar i samtalene rundt meg?

Selv om tankene jeg hadde var naturlige og forståelige, så stilte jeg meg spørsmålet: Er disse tankene nyttige for meg akkurat nå?

Kan det være at jeg ved å endre hva jeg fokuserer på i tankene mine, også kan påvirke følelsene mine? Kan det være at jeg har flere tanker som jeg kan gi plass og oppmerksomhet i bevisstheten min? Kan jeg bruke teknikker fra kognitiv terapi til å få det bedre? Kognitiv terapi tar nettopp utgangspunkt i at det er en sammenheng mellom tanker og følelser. Ofte blander vi dem sammen. Vi kan lære å bli bevisst tankene våre. Og da kan finne ut om de er til hjelp for oss her og nå. Og hvis de ikke er det, kan vi gjøre noe med holdningen vår til dem. Det handler ikke om å bestemme seg for, eller tvinge seg til, å «tenke positivt». Heller ikke om å pynte på virkeligheten eller late som om alt er bra. Det handler mer om å se en større del av bildet, fra ulike perspektiv, og vurdere om tankene er realistiske og enda viktigere – om de er nyttige akkurat nå. Det handler om å endre indre dialoger som ikke hjelper deg. Finne frem til hjelpsomme, motiverende støttetanker. Eller om å skifte fokus. Slik at du selv kan ta stilling til hva du vil bruke tid og energi på. Det handler ikke nødvendigvis om å se om glasset er halvtomt eller halvfullt. Men kanskje om det kan være både halvtomt og halvfullt?

Tankene og følelsene jeg hadde i skolegården 17. mai 2016 var høyst naturlige og forståelige, men var tankene nyttige? Og hjalp det meg å fortsette å fokusere på dem?

Når jeg kjente at jeg var urolig i kroppen i skolegården og følte meg utilpass og utilstrekkelig, jobbet jeg mentalt med å finne ut hvilke tanker og følelser det var jeg hadde – akkurat der og da. Jeg opplevde en rekke ubehagelige følelser når jeg ikke hørte hva som ble sagt. Hva jeg imidlertid tenkte, delvis ubevisst, om det at jeg ikke hørte hva som ble sagt, gikk dypere og angrep selvbildet mitt. Både følelsene og tankene var forståelige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg kunne ikke avfeie dem med et “nå må du tenke litt positivt”, eller pynte på virkeligheten. For jeg var virkelig sosialt og kommunikativt utenfor. Jeg har ikke en hørsel som gjør at jeg i denne situasjonen kunne delta i samtaler som skjedde rundt meg, og det er naturlig at det gjør vondt. Men kan det være at de vonde tankene mine bare var en del av bildet, og at de fikk meg til å føle situasjonen som mer uholdbar og ubehagelig enn den trengte å være fordi fokuset mitt var låst på ubehaget mitt? Kan det være at det var andre forhold i situasjonen som jeg ikke var oppmerksom på, og som jeg rett og slett overså fordi stresset jeg kjente i kroppen ga meg litt tunnellsyn på situasjonen? Hvis tankene ikke er nyttige for meg, går det an å finne frem til andre tanker? Vil fokus på andre tanker få meg til å føle meg bedre? Hvilke tanker går det i så fall an å rette oppmerksomheten mot? Eller går det kanskje an å fokusere på noe annet enn tankene mine, som også er til stede i denne situasjonen? Jeg bestemte meg for å bruke mentale verktøy fra kognitiv terapi, og først ta en liten indre tankereise. Innta et fugleperspektiv for å se om jeg fant noen andre tanker i mitt store tankelandskap som jeg også kunne vie litt oppmerksomhet.

Jeg startet med å legge merke til hva jeg sanset der jeg var. Det var deilig vær. Jeg satte meg på en benk. Vendte ansiktet mot solen som skinte og kjente at den var var varm og god. Så begynte jeg å stille kritiske spørsmål til tankene mine, slik jeg iblant stiller kritiske spørsmål til en jeg diskuterer med. Jeg fant ganske fort ut at jeg stilte urimelige krav til meg selv når jeg, delvis ubevisst, anklaget meg selv for å se dum ut når jeg ikke klarte å henge med i samtaler i skolegården mellom foreldrene. For det handler ikke om meg, men om at hørselen min ikke strekker til. Som audiopedagog har jeg mye kunnskap om akkurat det! Men jeg trengte likevel å minne meg selv på det. Audiopedagog eller ei; selvkritikken i tankene mine kan være ganske nådeløs iblant. Jeg ville jo aldri stilt like urimelige krav og forventninger til en venn med hørselstap!

Det handler ikke om min personlighet, mine evner, kompetanse eller ferdigheter. Men om begrensningene som ligger i hørselsimplantet mitt og hørselsfunksjonen min, i denne aktuelle situasjonen. Mitt flotte cochlea implantat som jeg er så glad i. Som gir meg mye glede og nytte, men som ikke gir meg god nok hørselsfunksjon i alle situasjoner. Det er rett og slett ikke rimelig å forvente eller kreve at jeg skal klare å få med meg hva som blir sagt i en støyende skolegård på 17. mai. Når situasjonen også er som den er rundt mitt barns skolesituasjon, er det heller ikke rart at jeg kjenner de andre foreldrene dårligere enn de kjenner hverandre. Da er det helt rimelig og naturlig at jeg har dårlige rammebetingelser for å gli greit inn i foreldrenes kommunikasjon. Det er bare sånn situasjonen er. Det forteller altså noe om situasjonen og min hørsel, ikke om meg som person.

Når jeg dveler ved disse tankene, kjenner jeg hvordan børa blir løftet av skuldrene mine, og stresset senker seg. Jeg kjenner hvordan følelsene mine endrer seg der jeg sitter på den røde benken i sola, og hvordan jeg blir åpnet opp for hva annet som skjer i skolegården. Jeg kjenner hvordan fokuset snur fra stressende tanker om mine vanskeligheter og hvordan jeg fremstår i situasjonen, til å vendes utover og rundt meg. Og jeg husker hva som er viktigst for meg i dag. Jeg forlater mitt noe trøblete, indre tankelandskap. Lar det få gli inn i bakgrunnen av oppmerksomheten, og begynner å legge merke til og sanse på nytt hva som skjer utenfor kroppen min. Mens jeg husker hvorfor vi er her, hvem som er viktig for meg i dag og hva jeg virkelig vil denne dagen skal stå for.

Sola varmer godt i ansiktet. Det er deilig, faktisk kjempedeilig. Jeg kan rett og slett sitte her og nyte solen. Kjenne hvordan den prikker meg varmt og godt i huden. Nyte glade barn, leende barn, og at sønnen min – stikk i strid med årene før – i dag ønsket å oppleve 17. mai i byen vår og på skolen hans. Det er verdi mer enn nok i seg selv. Det er, når jeg tenker meg om, det som har størst verdi for meg i dag. En glad sønn, leende barn, deilig sol. Vi fikk en fin time på skolen. I pølsekø, iskø og på en rød benk i sola. Selv om jeg ikke deltok i samtaler med de andre foreldrene og var utenfor deres sosiale kommunikasjonsarena. De første følelsene jeg fikk var ikke ubetydelige eller bagateller. For de forteller meg noe om hva som er viktig for meg. De forteller meg at det å oppleve at jeg likestilt kan delta i samtaler er noe jeg verdsetter høyt, og noe jeg ofte vil legge en innsats i å få til å fungere best mulig. Men akkurat denne dagen, så var det ikke mulig å få til. Det var også underordnet når jeg fikk tenkt meg litt om. For det som betydde mest for meg, det var at vår sønns opplevelse av 17. mai i byen vår og på skolen hans, ble god. Det var derfor vi var der. Det var en god 17. mai jeg ønsket å gi han. Det fikk han. Og det fikk jeg heldigvis med meg fordi jeg flyttet fokuset bort fra indre stress og trøblete tanker, til hva jeg så, kjente, hørte, luktet og smakte i skolegården. Og slik ble det en god 17. mai i skolegården i 2016 – både for min sønn og for meg.

En ny 17. mai står foran oss. Gratulerer med dagen, alle sammen!