Er denne tanken nyttig for meg?

Det er snart 17. mai. Vakre, fargesprakende, høylytte 17. mai. Og jeg minnes nasjonaldagen vi feiret i 2016. 

17. mai er en dag som kan være vanskelig å feire i harmoni med autismeutfordringene til sønnen vår. Vi har derfor tidligere år valgt egne løsninger som ikke innebærer verken tog, korps, folkemengder, hurrarop eller vifting med flagg. Ja, i det hele tatt det meste folk forbinder med denne dagen. Kanskje unntatt pølser og is. Og vi har vært fornøyde med det når vi bare fikk omstilt oss. Vi feiret på andre måter, og for oss i familien har det vært helt riktig.

Helt til 17. mai 2016.

For i 2016 ville gutten vår se på barnetoget i byen vår på formiddagen. Og han ville innom skolen sin etterpå for å se hva som skjedde der. Så da gjorde vi det. Vi så på tog, hørte korps, gikk i folkemengder og fikk med oss hurrarop og flagg. Vi stod i pølsekø og iskø, og pølsekø igjen.

17. mai-feiring kan også være krevende for meg som hørselshemmet. For er det en dag det er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt når du har hørselstap, så er det denne lydrike dagen! Med alt som skjer på alle kanter, er munnavlesing også en relativt håpløs strategi å støtte seg til. Jeg blir altså kommunikativt ekstra sårbar og utsatt.

I slike situasjoner føler jeg meg lett utenfor. Jeg er utenfor det talespråklige og sosiale fellesskapet. Da kan jeg også lett føle meg utilpass, fordi jeg ikke klarer å oppfatte hva de rundt meg sier. Da kan jeg jo heller ikke delta i samtalen. Har du noen gang prøvd å være en interessert, deltagende samtalepartner når du ikke hører hva som blir sagt? Det er jo ikke enkelt. Å delta i samtalen er langt fra det samme som å late som at man deltar i samtalen gjennom noen smil, nikk, «ja-ha», og «sier du det?». «Jeg klarer ikke». «Fikser det ikke.» «Jeg får det ikke til.» «Jeg ser dum ut.» Tanker som kommer og tar plass i meg når jeg ikke hører i samtaler jeg liksom skal være en del av. Jeg opplever fort det hele som ubehagelig. Men må det være bare slik?

Kan det være at det går an å endre følelsene jeg har når jeg på 17. mai i skolegården snakker meg selv ned, og derpå føler meg ubekvem, utilpass, feilplassert, utilstrekkelig og sosialt dum fordi jeg ikke deltar i samtalene rundt meg?

Selv om tankene jeg hadde var naturlige og forståelige, så stilte jeg meg spørsmålet:
Er disse tankene nyttige for meg akkurat nå?

Kognitiv terapi tar utgangspunkt i at det er en sammenheng mellom tanker og følelser. Ofte blander vi dem sammen. Vi kan lære å bli bevisst tankene våre, og om de er hjelp for oss her og nå. Og hvis de ikke er det, kan vi endre holdningen vår til dem slik at de påvirker oss mindre. Det handler ikke om å «tenke positivt». Heller ikke om å pynte på virkeligheten eller late som om alt er bra. Det handler mer om å se en større del av bildet, fra andre perspektiv. Vurdere om tankene er realistiske og enda viktigere, om de er nyttige akkurat nå. Det handler om å endre indre dialoger som ikke hjelper deg. Finne frem til hjelpsomme, motiverende støttetanker. Eller om å skifte fokus. Slik at du selv kan ta stilling til hva du vil bruke tid og energi på. Det handler ikke om å si at glasset er halvfullt i stedet for halvtomt. Men kanskje om det kan være både halvtomt og halvfullt?

Tankene og følelsene jeg hadde i skolegården 17. mai 2016 var helt naturlige, men var de nyttige? Og hjalp det meg å fortsette å fokusere på dem?

Både følelsene og tankene var forståelige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg kunne ikke avfeie dem med et «nå må du tenke litt positivt», eller pynte på virkeligheten. For jeg var virkelig sosialt og kommunikativt utenfor. Jeg har ikke en hørsel som gjør at jeg i denne situasjonen kunne delta i samtaler som skjedde rundt meg, og det er naturlig at det gjør vondt. Disse følelsene forteller meg at jeg bryr meg om samtaler med mennesker. Slik sett, forteller følelsene meg noe viktig som er verdt å ta med seg. Men kan det være at de selvkritiske tankene mine fikk meg til å føle situasjonen som mer uholdbar og ubehagelig enn den trengte å være? Kan det være at det var andre forhold i situasjonen som jeg ikke var oppmerksom på, og som jeg rett og slett overså fordi stresset ga meg litt tunnellsyn på det hele? Jeg bestemte meg for å bruke verktøy fra kognitiv terapi. Innta et fugleperspektiv for å se om jeg fant noen andre tanker som jeg også kunne vie litt oppmerksomhet. For å klare å se tankene fra et nytt perspektiv, benyttet jeg meg av oppmerksomt nærværs-øvelse. Jeg startet med å legge merke til hva jeg sanset der jeg var. Sola varmet kroppen. Jeg satte meg på en benk. Rød og varm. Kjente benken mot setet og lårene. Vendte ansiktet mot solen og kjente en prikkende følelse i ansiktshuden. Jeg så mange barn og voksne. Noen satt, andre stod og mange barn løp. Jeg så bunader, kjoler, dresser. Store og små flagg. Hørte latter på alle kanter. Et barn som begynte å gråte. Jeg lukket øynene, og kjente igjen hvordan varmen lagde en prikkende følelse i ansiktshuden. La merke til en tanke: «Dette er deilig». Kjente litt slitenhet i ryggen. Merket at pusten min gikk langsommere. Merket meg en ny tanke: «Hva tenker de om meg når jeg bare sitter her med øynene lukket, alene uten å snakke med dem?»  Med øynene fortsatt igjen, tok jeg noen lange og dype pust og prøvde legge merke til hvordan det kjentes ut i nesen, halsen, lungene og magen. Etter å ha sittet slik en liten stund, tok jeg frem noen av de selvkritiske tankene mine og begynte å stille kritiske spørsmål til dem, slik jeg iblant stiller kritiske spørsmål til en jeg diskuterer med. Jeg fant ganske fort ut at jeg hadde urimelige krav til meg selv når jeg, delvis ubevisst, for eksempel anklaget meg selv for å se dum ut når jeg ikke klarte å henge med i samtaler i skolegården. For det handler ikke om meg, men om at hørselen min ikke strekker til. Merker meg ny, selvkritisk tanke: «Det vet du bedre enn de fleste, Anne Kristine. Du er jo audiopedagog.» Audiopedagog eller ei; selvkritikken i tankene mine kan være ganske nådeløs iblant. Jeg ville jo aldri stilt like urimelige krav og forventninger til andre med hørselstap! Ut fra kunnskap vet jeg at det ikke er rimelig å forvente eller kreve at jeg skal klare å få med meg hva som blir sagt i en støyende skolegård på 17. mai. Det handler om min hørsel, ikke om meg som person. Dette vet jeg. Men jeg trengte å skifte perspektiv for å se det, da jeg stod midt i en vanskelig situasjon.

Jeg kjenner hvordan følelsene mine endrer seg der jeg sitter på den røde benken i sola, og hvordan jeg blir åpnet opp for hva annet som skjer i skolegården. Jeg kjenner hvordan fokuset snur fra selvkritiske tanker, til å vendes utover og rundt meg. Og jeg husker hva som er viktigst for meg i dag. Jeg forlater mitt noe trøblete, indre tankelandskap. Lar det få gli inn i bakgrunnen av oppmerksomheten, og begynner å legge merke til og sanse på nytt hva som skjer utenfor kroppen min. Mens jeg husker hvorfor vi er her, hvem som er viktig for meg i dag og hva jeg virkelig vil denne dagen skal stå for.

Sola varmer godt i ansiktet. Det er deilig, faktisk kjempedeilig. Jeg kan rett og slett sitte her og nyte solen. Kjenne hvordan den prikker meg varmt og godt i huden. Nyte glade barn, leende barn, og at sønnen min – stikk i strid med årene før – i dag ønsket å oppleve 17. mai i byen vår og på skolen hans. Smilet hans, det lyset glimtet i øynene og de lette, løpende føttene forteller meg at han storkoser seg. Det er verdi mer enn nok i seg selv. Det er, når jeg tenker meg om, selve verdien for meg i dag. Vi fikk en fin time på skolen. I pølsekø, iskø og på en rød benk i sola. Selv om jeg ikke deltok i samtaler med de andre foreldrene og var utenfor deres sosiale kommunikasjonsarena. De første følelsene jeg fikk var ikke ubetydelige eller bagateller. For de forteller meg noe om hva som er viktig for meg. De forteller meg at det å oppleve at jeg likestilt kan delta i samtaler er noe jeg verdsetter høyt, og noe jeg ofte vil legge en innsats i å få til å fungere best mulig. Men akkurat denne dagen, så var det ikke mulig å få til. Det var også underordnet når jeg fikk tenkt meg litt om. For det jeg ønsket denne 17. mai skulle stå for, var at vår sønn fikk en god opplevelse i byen vår og på skolen. Og det fikk han. Det var derfor vi var der. Og slik ble det en god 17. mai i skolegården i 2016 – både for min sønn og for meg.

En ny 17. mai står foran oss. Gratulerer med dagen, alle sammen!