Det kaller jeg fantastisk. Det kaller jeg inkludering.

Privat foto

Ikveld har jeg lyst til å skrive om en fantastisk fin opplevelse jeg hadde i Jostein, min sønn, sin familiebursdag for kort tid siden. Det slo meg der og da hvor utrolig heldig jeg er.

For nye lesere av bloggen: Jeg er døv. For noen år siden fikk jeg innoperert cochlea implantat (ci) som gir meg lyd, men som ikke gjør meg normalthørende. Ci gir meg tilgang til lyd, men til en annen lydvirkelighet enn det normalthørende kjenner til. I mange situasjoner er ci til hjelp for meg når jeg kommuniserer på talespråk. Det fungerer for eksempel helt fint for meg å bruke talespråk i jobben min der jeg som oftest snakker med få personer av gangen. Men i enkelte situasjoner har CI for meg klare begrensninger. Familieselskap er en typisk situasjon der jeg kommunikasjonsmessig er svært sårbar i likhet med veldig mange som har nedsatt hørsel. Det skal lite forstyrrende lyd til før jeg ikke klarer å høre hva samtalepartneren min sier. Jeg konsentrerer meg maksimalt, munnavleser så godt jeg kan og bruker store krefter på å prøve å oppfatte hva som blir sagt. Når hørselen kommer til kort må man mobilisere mentalt. Gjette kan du også kalle det. Det er ikke lett å gjette hva som blir sagt der man ikke hører og oppfatter i samme tempo som samtalepartneren fortsetter å snakke. Prøv selv å lese dette i vanlig lesehastighet:

6f3e46_ebdff562e9b34b4ba9964a5cc7e27a81

Og vi hadde altså familiebursdag. Ikke var vi mange heller. Foruten oss 4 i kjernefamilien var det 3 ekstra personer. Ikke noe restaurantnivå på stemmestøyen, altså. Bakgrunnsmusikk har vi aldri på hos oss. TV-en står heller aldri på når vi har gjester. Oppvaskmaskinen må vente til gjestene har gått. Men likevel; når vi var samlet rundt bordet og Trond (mannen min) og Simen (eldste sønn) begynte å snakke sammen, samtidig som jeg og min far hadde en samtale gående, da ble det for mye forstyrrende lyd til at jeg klarte å fortsette samtalen med min far.

Så hva er det fantastiske? Hvorfor er jeg så heldig?

For det første så synes jeg det er utrolig godt at jeg kan samtale effektivt på talespråk med min far, som ikke kan tegnspråk, i rolige lydomgivelser. Han kan vel ingen tegn utover “hei” og “ha det”. Ikke så spennende utgangspunkt å diskutere ut fra. Ci gjør at vi likevel kan ha lange samtaler, diskusjoner og refleksjoner sammen. Uten tolk. Og det synes jeg er kjempeflott. Fordi for noen år siden ble dette stadig vanskeligere når hørselen min gikk fra dårlig til skikkelig dårlig.

Hva skjedde så videre, når Trond og Simen snakket og dermed gjorde samtalen mellom meg og min far umulig å fortsette? Jo, Simen med sitt observante blikk fanget kjapt opp at “nå ødelegger vi for mamma”.

Han så med andre ord at problemet som trengte løsning ikke var mitt hørselstap her, for det er jo som det er og kan ikke problemløses bort. Men at de rundt ikke tok nødvendig hensyn. Han adresserte problemet til seg selv, og han tok ansvar for inkluderingen.

Og hva gjorde de to flotte karene da? I stedet for å måtte vente på at jeg og min far snakket ferdig, så slo Trond og Simen over på tegnspråk. Så. Altså: Jeg – døv – satt og snakket norsk med min far, mens mann og barn som hører helt fint valgte å snakke tegnspråk slik at vi alle sammen kunne fortsette å samtale med de vi ønsket – på det språket som fungerte for vår samtalepartner og slik at jeg fortsatt kunne oppfatte.

Det kaller jeg fantastisk. Det kaller jeg inkludering. Og jammenmeg tror jeg sønnen min har opparbeidet seg en god dose raushetskompetanse i tillegg til tegnspråkkompetanse ved å ha en døv mor.

PS! Hvis du fortsatt lurer på hva som egentlig står i setningen over skal du få slippe å gruble lenger:

6f3e46_7237d1ea50b14bb08260da5f61875d80