Det fungerte på en måte

For 22 år siden, en skikkelig varm sommerdag i 1994, ble jeg ført opp kirkegulvet av min far. Jeg kan ennå fremkalle de magiske, brusende følelsene fra bryllupsdagen, bare ved å lukke øynene og konsentrere meg om minnene. Dagen før Dagen hadde min tilkomne ektemann, Trond, presten og jeg en generalprøve. Der ble vi enige om at når presten hadde spurt meg om jeg ville ha mannen som stod ved min side, og jeg skulle svare, da skulle presten se på meg og nikke diskré. Slik skulle jeg forstå når jeg skulle gi mitt svar. Vi syntes alle tre dette var en grei måte å gjøre det på, siden vi visste at jeg ikke kom til å høre hva presten sa og når han sa det.

Så kom den store Dagen. Trond og jeg står side ved side foran presten som taler. Kirken er stappfull. Luften ladet av den høytidelige stemningen og rørte følelser over dette vakre som skal skje når to mennesker sier ja til hverandre. Jeg på min side begynner å bli en smule stressa. For presten som skal nikke svakt mot meg som signal på at han har stilt meg spørsmålet jeg venter på, er ikke klar over sitt eget kroppsspråk. Hele tiden under talen, veksler han blikket mellom meg og Trond. Samtidig nikker han svakt mot meg, mot Trond, tilbake mot meg, og så mot Trond igjen. Og slik fortsetter det. Flere ganger er jeg på nippet til høyt og tydelig å si JA, for jeg synes jo å se at presten gir meg signalet vi var blitt enige om. Men hver gang jeg åpner munnen, skjønner jeg i siste liten at spørsmålet ennå ikke er stilt. Etter det som for meg virket som en evighet, men som nok bare var et øyeblikk, hvisker jeg så ubemerket jeg kan til Trond: «Dytt meg i siden når jeg skal svare». Trond kikker usikkert bort på meg, men får et bestemt og sikkert blikk tilbake fra sin brud. Etter enda en liten stund, kjenner jeg at Trond gir meg et lite dytt i siden: «JA!» svarer jeg. Høyt, tydelig og stolt. Jeg vet at jeg skal få enda et spørsmål, om å elske og ære inntil døden skiller oss ad. Og ganske riktig, etter enda en liten stund får jeg et nytt lite dytt i siden fra min kjære: «JA!» sier jeg nok en gang. Med brudgommens «ja» blir vi så erklært for rette ektefolk å være. En for meg kronglete måte å få prestens spørsmål på, er ikke til hinder for berusende lykkefølelse.

Det fungerte på en måte.

Bryllupsgjestene visste om hørselstapet mitt, og jeg fikk talene og sangene skriftlig. Men selv om jeg syntes det var helt greit at alle visste om mitt hørselstap, så likte jeg ikke at de kunne merke hørselstapet mitt. Jeg ville ikke skille meg ut. Da min far skulle tale under middagen, hadde jeg manuset hans, og dermed mulighet til å få med meg hva han sa. Men jeg ville jo ikke at de andre skulle merke noe. Derfor så jeg ikke på manuset, men gjemte det i fanget. Jeg kikket heller opp på min far, for det gjorde nemlig de andre. Jeg smilte når de andre smilte, nikket når de andre nikket. På den måten skilte jeg meg ikke ut. Når talen var over, gjemte jeg manuset i en fold i brudekjolen. Så gikk jeg på toalettet for å lese den. På toalettet kunne jeg låse døra uten at noen stilte spørsmål ved det. Der kunne jeg i fred og ro, helt ubemerket, lese den fine talen pappa nettopp hadde holdt for meg.

Det fungerte på en måte.

Virginia Satir har skrevet en liten bok som heter «Om å skape kontakt». I forordet skriver hun:

«Det jeg presenterer
Har bakgrunn i
En universell menneskelig erfaring.
Vi er alle født små,
og av en bestemt mann og kvinne.
Fra fødselen og til i dag
har hver og en samlet
en mengde erfaringer –
vi kaller det fortid.
Og det vi har foretatt oss
hittil
har fungert på en måte.
Spørsmålet er bare;
Hva har det kostet
og
kunne prisen vært mindre…?»